De var nede for telling. EasyLife ble redningen for Britt Desserud (43) fra Modum og Nina B. Hofgaard (51) fra Røyken.

 

De smiler, ler og er blitt venninner etter ett år sammen på EasyLife. De to flotte damene er gode eksempler på at EasyLife handler om langt mer enn vektreduksjon.
For dem handler det aller mest om fysisk og mental helse.

Det indre endret seg mest

Utenpå er den største synlige endringen vektreduksjonen. Britt har gått ned 33 kilo i vekt, Nina 13. Selvfølgelig betyr det litt. Men det er alt det andre - det man må kjenne damene for å se - som betyr aller mest.

Som en fungerende kropp og et smilende hode:

- Jeg har blitt gladere, før EasyLife-kurset var jeg helt utslitt! Jeg brukte alt av krefter på å klare og være litt på jobben, noe som er en viktig del av identiteten min. Hjemme hadde jeg ikke mer å gå på. Jeg var ukonsentrert og hadde lite tålmodighet. Jeg følte meg mye sur og sint, noe som gjorde meg trist. Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv.

- Easy Life i Drammen har gitt meg muligheten til å finne Britt tilbake - like meg selv bedre, og begynne å le igjen!

Nina opplever mye av det samme. Etter at hun gikk på en smell, kollapset på hytta og ble hentet med ambulanse, fungerte hun ikke sosialt lenger. Nina forsvant! Til og med mimikken i ansiktet var borte.

- Jeg har fått livsgnisten tilbake gjennom året på EasyLife, sier Nina.

Damene er blitt glade i hverandre, og når EasyLife-instruktøren Ritva Bakken kommer inn, er gleden stor. Det er klemmer, latter og gode vibrasjoner.

Slik det blir når man føler at noen har hjulpet en opp fra en tung tilværelse.

Lyst til å vite mer? Send inn et uforpliktende interesseskjema. 

Den tøffe tiden

Britt hadde hatt det tøft i flere år. I fire år har damen fra Åmot bare jobbet 30 prosent som lærer på Sysle skole. Kroppen kranglet. Ledd hovnet opp, hun våknet om natten med en verkende kropp, stoffskifte var ikke som det skulle. Hun var ofte svimmel, slet med migrene og flere allergier.

Beskjeden fra legene var at hun måtte leve med det, en immunsviktsykdom.

Om morgenen var det vondt å reise seg opp fra senga, og smertefullt å sette føttene i gulvet.

- Jeg måtte ha hjelp til å kle på meg. Utover dagen gikk jeg meg litt til - så jeg tror ikke de utenfor husets fire vegger så hvordan jeg litt etter litt kollapset. Jeg brukte nesten alle kreftene mine på fortsatt klare å jobbe de 30 prosentene.

- For samtidig som jeg ble sliten, henter jeg mye godt i jobben min. Jeg elsker å være sammen med ungene “mine”, utvikle og gå mange veier sammen med dem. Jeg har verdens beste jobb!

Resten av tiden gikk med til å være en god mor for de to barna hennes som nå er 11 og åtte. Aktive som de var, er det en del å følge opp. Britt vil gjerne være en slik mor, men følte at hun ikke lenger klarte å henge med.

- Jeg følte meg mislykket. Jeg klarte ikke noe lenger. Hverken å være den mammaen eller læreren jeg ønsker - og tror at jeg er!

Venner og sosialt liv var helt utelukket, og treningen som alle maste om hadde hun i alle fall ikke krefter til.

Britt endte sist. Uprioritert. Mye tid, krefter og penger gikk med til utredning hos mange eksperter og ulike alternativer. Ingen klarte ikke å finne en behandling som hjalp.

Flink pike-syndromet

Nina nikker når Britt forteller. Selv om hennes plager ikke var like, opplevde og følte hun en del av det samme. Mens Britts kropp kranglet, møtte Nina veggen. Masse jobb med eget firma og mange andre jern i ilden, døgnet strakk ikke til.

På grunn av tidsnød faset treningen ut over tid.

Og selvfølgelig flink pike-syndromet. Der Nina prioriterte Nina til sist.

- Smellen hadde gitt mange sterke kroppslige reaksjoner, blant annet var motorikken svekket. Jeg ble svimmel, av og til måtte jeg holde meg fast når jeg satt. Advarslene hadde kommet, men jeg tok dem ikke på alvor. Ikke før jeg ble sykmeldt og kunne sove opptil 20 timer i døgnet.

Og som for Britt forsvant all selvtilliten til den tidligere så tøffe og kreative damen.

Nina gikk til leger, fysioterapeuter og kiropraktorer. Sakte men sikkert ble hun litt bedre. Så kom det et par smeller av privat karakter. Nina syntes hun taklet det bra, men ser i ettertid at det hadde vært tøffere for kropp og hode enn hun hadde trodd.

Oppturen

En impuls sendte henne til Drammen EasyLife Senter. Så startet oppturen.

Men: Var det bare en opptur?

I etterkant ser det slik ut. Man glemmer fort at det var noen tyngre perioder underveis. Lysten til å droppe en kurskveld var der. Instruktør Ritvas ord og teknikker hjalp når det røynet litt på viljestyrken.

Den dyktige motivatoren Ritva har hjulpet Nina med å pushe de mentale grensene når det gjelder trening. Hjelp til selvhjelp!

- Det har vært en lang prosess, men året har gått fort, sier Nina.

Hverken hun eller Britt spiste så usunt. Likevel ble det gjort noen små eller større justeringer som viste seg gull verdt. Som for eksempel å spise oftere og jevnere.

Det å være med i en gruppe med alt fra unge mennesker til eldre mennesker, var også en enorm støtte. Det føltes som man var et lag, der alle bidro og hjalp hverandre.

Det ga en positiv pliktfølelse, et ønske om ikke å svikte «lagkameratene» når man ikke hadde så lyst til å være flink.

Tilbake på jobb

Hvordan har damene det nå?

Britt valgte, med støtte fra rektor, fastlege og NAV, å gi seg dette året. Det har vært en god investering, for i høst trappet hun opp til halv stilling.

Nina er tilbake i full jobb.

Begge vet imidlertid at de ikke kan kutte eller sluntre unna de gode vanene. Da kjenner de det på kroppen ganske raskt.

- Jeg er i mye bedre fysisk form enn jeg noen gang har vært.

- Kroppen gir meg raske og tydelige signaler om jeg spiser feil. Nå reiser jeg også for å trene selv om jeg ikke har energi til det. Tidligere trodde jeg at jeg ikke hadde energi til å trene, men treningen gir meg faktisk energi, sier Britt.

Da våren kom etter ett år på EasyLife – følte hun for første gang siden hun var jentunge at hun hadde lyst til å løpe!